Det ble ansett som umulig å komme over muren ved hjel av en stige, og det ble besluttet å skaffe nøkkel til en av portene. Det gikk en norsk vaktmann runde på området. Han brukte ca. en time på hver runde. Erik Malmo og Louis Gay kom mellom vaktrundene til en av portene og fikk tatt avtrykk av låsen med tygget brød. Nøkkelen var meget enkel, kopien ble laget og prøven den 4.10.44 viste at den fungerte.
Kvelden etter sto Olav Thyvold med to av sine karer, som hadde hver sin ryggsekk med flasker fulle av seig sukkerlake på trikkeholdeplassen like ved målet, og ventet på at vaktmannen skulle finne alt i orden og gå videre på sin runde. Vaktmannen kom og gikk, og karene låste seg inn. Dessverre viste det seg at nøklene de hadde med for å åpne kumlokkene ikke passet. Det var altså ikke annet å gjøre, annet å ta nøyaktig avtrykk av låsen og å utsette aksjonen til neste kveld. Karene tok med seg sukkerlaken og gikk hjem. Neste kveld gikk det på samme måten. Denne gangen passet nøkkelen til kumlokkene, men så viste det seg at over påfyllingsrørene, for uten de vanlige skrulokkene også var en stålklave med en diger hengelås. På stedet fantes det ikke noe som kunne brukes som kunne tjene som brekkstang, og det var derfor ikke annet å gjøre enn å dra hjem denne gangen også.
Endelig - lørdag 7.10.44 etter de samme forberedende øvelser, samt medbringende et drillbor til å behandle kumlokkene med - gikk en i gang med utførelse av sabotasjen. Men støpegodset var for hardt for boret. Nå måtte det imidlertid gjøres noe, og denne gangen fant de et brekkjern og klarte å få loket av på den ene tanken. Omtrent halvparten av sukkerlaken ble fylt på denne tanken. Da var imidlertid 57 minutter av timen gått, og vaktmannen var ventet hver øyeblikk. I en fart fikk karen med seg resten av sukkerlake, låse seg ut, og ventet på trikkeholdeplassen til vakten hadde plassert. Så bar det inn igjen. Lokket på den andre tanken ble vippet av og resten av sukkerlaken fylt på. Etter vel utført arbeid, ryddet karene opp etter seg, låste seg ut og ruslet hjem. Det hører med til historien at da tyskerne oppdaget at noen hadde fingret med låsen mente de at "her må det være noe muffens". En prøve av bensinen ble sendt til en kjemiker i Oslo til nærmere undersøkelse. Kjemikeren konstaterte bensinens usedvanlige høye sukkergehalt, men som den gode nordmannen han var, fant han å måtte opplyse sine oppdragsgivere at bensinen var "in schönster Ordnung". Tyskerne hentet bensinen til bruk, og kjemikeren ble eksportert til Sverige.
Kilde: Milorg i Stor-Oslo, side 213-214.